Villaksforvaltningen bygger fortsatt på anbefalinger fra årtusenskiftet. Mye har skjedd på 25 år, og det er på tide å tenke nytt.
Styreleder i Norske Sjølaksefiskere, Frode Kjersem. (Publisert første gang i IntraFish 18. januar 2026)
Våre verdifulle villaksbestander er fortsatt i nedgang og rødlistet som nær truet. Kort oppsummert mener vi:
- Villaksens omgivelser er endret.
- Kunnskap om pukkellaksens påvirkning er mangelfull. Effekt av tiltak må også evalueres.
- Kunnskapen om innsiget av villaks i for høy grad basert på fangst og tellinger i elv. Vi trenger mer overvåking i sjø.
- Kvalitetsnormen for villaks bør evalueres.
- Regionale kvoter, som setter tak på totalt uttak av laks, bør innføres.
- Det trengs mer dialog mellom forskere, forvaltning og næringsinteresser.
25 år siden
Norge har trolig verdens beste lakseforvaltning, men viktigste tiltakene bygger fortsatt på en 25 år gammel offentlig utredning: «Til laks åt alle kan ingen gjera» (NOU 1999:9).
Rangeringen av trusler fra VRLs side har vært tilnærmet uendret siden årtusenskiftet, men laksens omgivelser har endret seg. Vi vet fortsatt lite om klimaendringenes påvirkninger på villaksen. Pukkellaksens utbredelse er nå dramatisk.
Villaksens andre nye nabo, oppdrettslaksen, har i 25 år blitt framstilt som den viktigste trusselen. Oppdrettsfisk i sjø teller nå fem ganger så mange som da NOU-en ble ført i pennen. En skulle derfor tro at villaksen hadde strøket med for lengst. Omfanget av rømt oppdrettslaks er i dag ikke et stort problem.
Forskerne er heller ikke enige om lakselusas betydning for utvandrende smolt. Vi må spørre om fisket fortsatt er en stabilisert trussel. Konsekvensene av økt fang og slipp i sportsfisket bør evalueres. Stansen i sjølaksefisket kan ha bidratt til pukkellaksens eksplosive økning.
Mer pukkellaks enn villaks
VRL understreker spesielt behovet for mer kunnskap om pukkellaksen, som fra 2017 har invadert norske elver. Det kommer nå (annethvert år) mer pukkellaks enn villaks. I 2023 var lakseinnsiget av atlantisk laks på om lag 400.000, mens pukkellaks fanget eller observert utgjorde nærmere 500.000 samme år.
Tiltakene mot pukkellaks går i hovedsak ut på fangst i feller nær elveutløpene. Resultatet er at denne verdifulle matressursen, i stort, havner på dynga eller som dyrefôr. På toppen av det hele rapporteres ikke fangstene til SSBs statistikkbank, men direkte til Miljødirektoratet. Tallgrunnlaget er mindre tilgjengelig enn før og flere kilder må i større grad kryssjekkes.
Konsekvens av stans i sjølaksefisket?
Vi utelukker ikke at invasjonen av pukkellaks er en direkte konsekvens av restriksjonene på sjølaksefisket i nord. Statistikken for fangst av pukkellaks ble etablert så sent om i 2019. Ettersom rapportering av fangst av pukkellaks ble innført så sent, vet vi lite om forekomstene før dette. Vi vet samtidig at pukkellaks har vært fanget i mange år i Finnmark.
I 2023 fisket sjølaksefiskerne nærmere 100.000 pukkellaks uten ei krone i støtte fra Staten. I 2025 ble det kun tatt om lag 10.000 pukkellaks i sjø som følge av stansen i sjølaksefisket i Finnmark (SSB). Ca. 160.000 pukkellaks ble tatt i fellene (Miljødirektoratet). Felle-prosjektene er ikke i nærheten av å ta ut all pukkellaks. Sjølaksefiskerne kunne, dersom vi hadde fått lov, tatt ut en mye større andel.
Vi kaster ikke mat i Norge
En utilsiktet konsekvens av stengningen av sjølaksefisket i Finnmark er at pukkellaksen får fritt leide nedover langs kysten. Myndighetene må ta dette på alvor. Den er dessuten utmerket mat om den fiskes i sjø. Sjølaksefisket kan både utnytte ressursen og bidra til å redusere omfanget.
Om vi legger til grunn at innsiget av pukkellaks var like høyt i 2025 som i 2023, gikk vi altså glipp av et uttak på hele 100.000 pukkellaks i sjø i fjor. I 2025 ble det gjennomført flere forskningsprosjekter i Finnmark der uttak i sjø med ulike redskaper ble forsøkt. De foreløpige resultatene tilsier nærmest 0 dødelighet på villaks eller annen anadrom laksefisk. Rapportene fra disse prosjektene forventes å foreligge Q1 2026, men mye peker på at argumentet om forbud mot fangst i sjø grunnet høy dødelighet på villaks i sjø står for fall.
Sportsfiskerne har overtatt villaksen
Nedgangen i høstbart overskudd møtes med strengere fiskerestriksjoner i elv og tilnærmet stans i sjølaksefisket. Det innebærer også økt bruk av fang og slipp, som ifølge NINA innebærer at inntil 17 prosent av fisk som utsettes for fang og slipp dør. Fang og slipp blir ikke engang vurdert som en trussel mot villaksen.
En annen konsekvens av strengere fiskerestriksjoner er et svakere kunnskapsgrunnlag. Selv om fisketellinger og modellberegninger spiller inn, er fangstdata fra sjø fortsatt viktig for vurdering av innsiget. Etter avviklingen av sjølaksefisket har vi ikke mulighet til å vurdere fisket i sjø opp mot fangstene i elv. Kun fire målestasjoner finnes langs kysten for å måle innsiget i sjø. Ikke en eneste målestasjon nord for Namsen i Trøndelag.
Kvalitetsnormen bør evalueres
Kvalitetsnormen for villaks ble etablert i 2013. Den består av to delmål: gytebestandsmål/høstingspotensial og genetisk integritet. I vurderingene av hvorvidt kvalitetsnormen er oppnådd, er det alltid den dårligste vurderingen etter disse to delmålene som legges til grunn.
En bestand med godt oppnådde gytebestandsmål og godt høstbart overskudd blir derfor bedømt som «svært dårlig» dersom den genetiske integriteten er lav. En annen bestand kan ha høy genetisk integritet, men svakt oppnådd høstingspotensial – svaret blir det samme. Resultatet er at de fleste laksebestandene blir beskrevet som i dårlig forfatning uansett.
Vi mener spesielt det er grunn til å revurdere hvordan målet «genetisk integritet» anvendes. Det skal være et uttrykk både for påvirkning av rømt oppdrettslaks og «andre faktorer». De mange utsett av smolt i elv for å øke bestandene på 50- og 60-tallet var ikke stedegne. Her tok en ikke hensyn til bevaring av genetisk integritet, et poeng som sjelden nevnes. Det finnes dermed ingen «baseline» for den genetiske integriteten før innføringen av kvalitetsnormen.
Regionale kvoter for maks uttak
Tross dramatiske tall på nasjonalt nivå for villaksbestandens utvikling, finnes store regionale variasjoner. Vi mener derfor at hvert fjordsystem må forvaltes for seg.
Selv om fiskerestriksjonene er blitt stadig strengere, har det aldri vært satt noe tak på antall fisk som kan tas ut. Flere elvelag har heldigvis innført dette. Vi har foreslått innføring av regionale kvoter basert på uttak i sjø og elv der fisket må opphøre når kvoten er nådd for å unngå overfiske. Forslaget ble fremmet av Villaksutvalget allerede i 1999. Det er på tide å trekke fram dette forslaget.
Dialog mellom forskere, interessenter og forvaltning
Vi mener det er behov for en bedre dialog mellom alle som er interessert i fortsatt sterke laksebestander og et bærekraftig fiske. Det ble foreslått i den samme NOU-en fra 1999 og bør vurderes på nytt.
En ny helhetlig gjennomgang trengs.
