Uten å nevne noen konkret, slår vi hverandre ofte i hodet med kritikk. Vi burde konsentrere oss mer om vår felles interesse: å bidra til livskraftige villaksbestander skriver styreleder i Norske Sjølaksefiskere, Frode Kjersem.
Kronikken ble først publisert i Intrafish 8. juli 2024
Den 21. juni i år stengte Miljødirektoratet på svært kort varsel laksefisket i elv og sjø fra svenskegrensa til og med Trøndelag. Rapporten fra Norsk institutt for naturforskning (Nina) viser at innsiget jevnt over har vært lavt, med noen unntak. Vi respekterer selvfølgelig strenge reguleringer når det er behov. Vårt felles mål er å sikre villaksen.
Laksen liker ikke sommer i mai
Vi har noen kommentarer til både fiskeforbudet og rapporten. La meg understreke at jeg ikke ønsker å bagatellisere risikoen for overfiske, som vi alle har et ansvar for å etterleve. Føre - var prinsippet er viktig. Vurderingen om å stenge var samtidig, etter det jeg kan bedømme, utelukkende basert på situasjonen i elvene, og litt påvirket av oppslag i media før sesongstart. Allerede i slutten av mai kom de første utspillene i media om frykt for «katastrofale» fangster i elvene og lavt innsig, lenge før oppvandringen i normale år starter for alvor. I mai opplevde vi full sommer i store deler av Sør-Norge med svært høye temperaturer. Det liker ikke laksen. Jeg ser at det nå spekuleres i årsaker til svakt innsig i deler av landet og at ingen ikke riktig vet. Klimaendringer trekkes fram, men akkurat hvordan sammenhengene er, framstår som litt mer uklare.
Laksefiske i elv ikke nok for å vurdere innsig
Vi mener det er uheldig bare å bruke data fra elvene for å vurdere innsiget. Vi kan bruke Namsen som eksempel. Kilenotfisket i Namsen før forbudet viste normalt innsig selv om forholdene i elva var dårlige. Da regnet kom, økte også fangstene i elv. Hvis laksen er forsinket i oppvandringen vil en naturlig nok registrere den først i sjøen. En vil også registrere styrken i innsiget, om det er lite eller mye laks som kommer.
Kilenotfisket kan måle innsig bedre
Det er derfor gode faglige grunner til å inkludere fangstdata fra kilenotfisket for å få et bedre bilde av innsig og oppvandring. Det er spesielt viktig i de store elvesystemene før det ropes «ulv, ulv».
Langs hele den lange norske kysten finnes bare fire overvåkingsstasjoner basert på kilenotfisket. Det bør innføres langt flere slike overvåkingsstasjoner. Der fisket i elvene varierer over tid, mellom elver og mellom vald, har kilenotfisket faste plasser og tidspunkter hvert år. Det fiskes med de samme redskapene. Det er en stor fordel for statistikken fordi fangstdata blir mer sammenliknbare. Dersom en i tillegg til fangstdata vurderer sesongvariasjoner i vannføring, vil en få et vesentlig bedre beslutningsgrunnlag.
Med bråstansen 23. juni forsvant også muligheten til å undersøke styrken i innsiget via kilenotfisket før årets midtveisevaluering. Nina kunne hatt god nytte av fangstdata fra kilenotfisket for å vurdere om det var været som bidro til forsinket innsig eller om innsiget faktisk er unormalt svakt i år. Vi konstaterer med glede at også Nina viser til en slik mulighet i statusrapporten om innsiget. Det bør opprettes overvåking via kilenotfisket for alle de store fjordsystemene. I tillegg kunne en innføre ukentlig fangstrapportering til Miljødirektoratet fra det ordinære kilenotfisket for mer kunnskap om sesongvariasjoner.
Behov for mer dialog
Jeg er selv en ivrig laksefisker både i elv og sjø. Som ny styreleder i Norske sjølaksefiskere mener jeg konfliktnivået mellom ulike lakserelaterte nærings-, fritids- og samfunnsinteresser er for høyt. Uten å nevne noen konkret, slår vi hverandre ofte i hodet med kritikk. Vi burde konsentrere oss mer om vår felles interesse: å bidra til livskraftige villaksbestander.
Laksen er ikke tjent med konflikt. Vi bør ha en bedre dialog om kunnskapsgrunnlag, årsaker og de beste tiltakene.
Vi har et godt kunnskapsgrunnlag, men...
Myndighetene, inkludert Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL), må også ta noe av ansvaret for et høyt konfliktnivå. Før det utdypes: Norge har trolig verdens beste lakseforvaltning, noe som understøttes av at tilbakegangen i bestandene er lavere i Norge enn alle andre land med naturlige bestander av atlantisk laks. Forvaltningsmål blir i høy grad nådd. Selv om innsiget har vist en negativ trend siden 80-tallet, nås gytebestandsmålene i 90 prosent av elvene. Det er bra! Det at Norge i tillegg har den mest omfattende oppdrettsnæringen, som i følge VRL er den største trusselen, underbygger kvaliteten på lakseforvaltningen i Norge. Samtidig er det et jo et paradoks at den negative utviklingen er lavere i Norge enn i andre land dersom det er oppdrett som er den største trusselen.
... hva som vektlegges får konsekvenser
Selv om vi har en god forvaltning, kan den bli bedre. Vi bør ha mer dialog om kunnskapsgrunnlaget og hvordan ulike faktorer vektlegges, herunder når vedtak strider med dokumenterbar informasjon vi fiskere har. Kilenoteksempelet fra Namsen er gyldig her.
Kunnskap er alltid ufullstendig. Sånn vil det alltid være. Derfor blir anslaget, hvordan ulike fakta vektlegges, presenteres og rangeres, viktig. For eksempel konstaterer vi at trusselen om genetisk innblanding fra rømt oppdrettslaks er nedjustert i år, som følge av færre rømminger og gode tiltak. Et annet eksempel kan være presentasjonen av hvor stor risiko sjølaksefisket utgjorde for noen år tilbake. Vi kan ikke se at stansen i dette fisket i store deler av landet har medført en endret situasjon, verken for innsiget eller status i såkalte små og sårbare bestander. Effekten har bare vært at elvefisket tar en større andel av fisket enn tidligere – men det spiller jo mindre rolle for laksen hvem som fanger den.
Ett tredje eksempel er klimaendringer, som presenteres som den viktigste trusselen sammen med oppdrettsnæringa. Dersom klimaendringer var den viktigste årsaken, er det litt rart at bestandene fortsetter å øke i hele Sør-Norge. Her trengs det mer forskning! Vi konstaterer også at Nina i årets rapport har oppjustert tallene for hvor mye laks som stryker med som følge av
Et interessebasert lakseforum
Vi ønsker oss et felles forum der representanter for de ulike interessene får en rolle som dialogpartner for VRL. Det ville øke vår felles forståelse av fagkunnskapen og samtidig gi mulighet for å drøfte vektleggingen og påpeke politiske konsekvenser av faglige vurderinger. Da kan vi sammen bli enda bedre på løsninger og senke konfliktnivået. I tillegg kunne vi etterlyse behovet for alternative vinklinger i kunnskapsgrunnlaget – spesielt med tanke på klimaendringene. Et slikt representativt forum bør gis anledning til å kommentere den årlige VRL-rapporten før publisering.
Bredere faglig sammensetning av VRL?
Årsakene til at lakseinnsigene varierer mellom år og viser en negativ trend siden målingene tok til på 80-tallet er komplekse og sammensatte. Ikke minst klimapåvirkninger, som nå fremheves og der overlevelse og livsbetingelser for laksen i sjøfasen er tema, kunne tilsi en bredere sammensetning av VRL. Alle de utnevnte fagpersonene er eksperter på laks, men ikke på andre relevante tema som klima, vanndynamikk eller oppdrett. Nina påpeker for eksempel at det er forsket for lite på trusler fra smittsomme sykdommer, her finnes god kompetanse i andre fagmiljøer knyttet til oppdrettsnæringen som kunne mobiliseres.
Flere høringer
Muligheten til å kommentere på forvaltningsvedtak bør også styrkes. I de fleste sammenhenger sendes forvaltningsvedtak på høring før de iverksettes. Det burde også gjelde alle vedtak om villaksen, inkludert hastevedtak. Gitt situasjonen i Namsen i år, understreker vi behovet for at tiltak for hvert fjordsystem forvaltes separat.
