Gjennom generasjoner har sjølaksefisket vært viktig for sjølberginga langs kysten av Norge.
Laksefisket har foregått i flere hundre år på ulike steder langs kysten. Så tidlig som i år 1311 er dette fisket omtalt i kongelig brev om retten til en fiskeplass i Hasselvika i Trøndelag. Dette fisket foregikk ved at not ble satt ut fra land i en vinkel, og dratt inn når en så laksen i sjøen innenfor nota. Disse fiskeplassene ble kaldt vorper. Vorpene hørte opprinnelig grunneierne til, men de bla ofte skilt ut fra gårdene og solgt, eller leid ut. De som drev vorpene måte betale leielandslott - til eieren. Det kunne være en årlig avgift fra 80 skilling til 40 daler eller avgift i form av laks. Laksen ble da enten saltet eller røkt.
Kilenot
Opprinnelsen til kilenota er usikker. Noen kilder forteller at kilenota ble tatt i bruk ca. 1820 på Jæren. En annen versjon hevder at kilenota ble importert fra Skottland på 1860-tallet. På slutten av dette tiåret var det skotter som drev kilenotfiske i Namdalen. Selve kilenota en stor flytende not med kiler, stenger og ledegarn fra land. Nå laksen går gjennom kilene og inn i nota, klarer den ikke å finne ut igjen. Fordi den har god plass å bevege seg på, kan den oppbevares levende. Dermed er det nok å se til nota f.eks. to ganger om dagen.
Kilenota krever en nokså omfattende fortøyning med kraftige blåser og god forankring for at den skal holde seg på plass under til dels sterke strøm- og værforhold. Fortøyningene settes som regel ut et par uker på forhånd for at de skal "sette seg" i havbunnen før de belastes. Det har også vært vanlig å ha faste ankerfester liggende på bunnen fra år til år der en soknet opp laksenotstrengen (som ble brukt i stedet for tau).
I tidlige tider ble nota laget av hamptråd - dette krevde ekstra stell fordi nota kunne råtne. Den måtte tørkes jevnlig og beises med blåstein, eller barkes med barkekstrakt.