Metoder ved sjølaksefiske:

Gjennom utallige generasjoner har sjølaksefiske vært
viktig for sjølbergingen langs Norges kyst. Det er lenge
siden de første fangstredskaper ble satt i sjøen, redskaper
som var temmelig lik noen av de som er i bruk i dag.
Retten til å fiske laks ved kysten er nedlagt i de eldste
skrifter og matrikler, på linje med jakt og annen fangst,
og slik dette er befestet i Grunnloven.
Det er ca 3000 registrerte sjølaksefiskere i Norge.
Antallet går sterkt nedover. Dette skyldes nedgang i villaksbestandene
og generell fraflytting fra distriktene.
I tillegg har en stor bestand av kystsel skapt problemer.
Fiskerne kvier seg for å investere i ny redskap.
Sjølaksefiske er en lang tradisjon og en viktig del av vår
historie. I takt med mindre villaksbestander og vanskelige
forhold kan sjølaksefiske om noen år være en truet tradisjon.

Sitjenot (Laksevarp)
En gammel metode, som er en traktformet not som lukkes
manuelt når laksen går inn. Man sitter og speider etter
laksen (derav navnet), gjerne på et stillas over vannet. Når
laksen går i nota utløser man lodd som stenger fisken inne.

Kilenot
Kilenot ble tatt i bruk ca. 1820 på Jæren, og er en stor flytende
ruse med ledegarn fra land. Nå laksen går i nota klarer den ikke
å finne ut igjen. Fordi den har god plass å bevege seg på, kan
den oppbevares levende. Dermed er det nok å se til nota
f.eks. to ganger om dagen.

Krokgarn
Krokgarn virker ved at laksen blir sittende fast, til forskjell
fra de to metodene ovenfor. Det finnes flere enkle varianter
av den utformingen som tegningen viser.

Vi i Noregs Grunneigar- og Sjølaksfiskarlag forstår at
alle må bidra til å redde norsk villaks fra utryddelse.
Beskatningen må videre skje på et bærekraftig grunnlag.
Vi ser på sjølaksefiske som et kulturelement også i
fremtidens kystnorge, og et bevis på natur i balanse.
Levende kystmiljøer var begynnelsen til bosetting
i Norge. Vi ønsker å bevare disse tradisjonene.